Saken gjaldt tolkning av straffeloven § 275 om utroskap og aksjelovens bestemmelser om utdeling og kreditt til aksjonærene

Dommere: Bull, Falkanger, Skoghøy, Matheson, Bruzelius

Saken gjaldttolkning av straffeloven § 275 om utroskap og aksjelovens bestemmelser om utdeling og kreditt til aksjonærene, prinsippene for inndragning og straffutmålingen.

Tiltalte var i lagmannsretten dømt for grov økonomisk utroskap og brudd på aksjeloven, samt brudd på ligningsloven og regnskapsloven. Utroskapstilfellene var knyttet til utbetalinger fra et selskap, Olympia, der tiltalte var styreformann og dessuten sammen med familien eide 95 prosent av aksjene. I det første tilfellet dreide det seg om kjøp av aksjer fra et annet selskap (Lloyds), der lagmannsretten var kommet til at ”kjøpet” i realiteten var en ensidig begunstigelse av Lloyds, et selskap med forretningskontor i Gibraltar. Lagmannsretten kom til at tiltalte var eier av Lloyds. Tapet for Olympia, og utbyttet for Lloyds, var ca. 50 millioner kroner. Tiltaltes anførsler utenfor anken om at lagmannsretten skulle ha begått en saksbehandlingsfeil ved på et punkt å ha lagt til grunn et annet faktum enn det partene i skranken hadde vært enige om, ble avvist ut fra en tolkning av premissene i lagmannsrettens dom. Tiltalte anførte videre utenfor anken at det forelå rettsanvendelsesfeil fordi forholdet mellom Olympia og Lloyds måtte forstås som høyden et uberettiget lån. Også dette ble avvist.

Tiltalte fikk heller ikke medhold i at han ikke kunne dømmes for brudd på aksjelovens utbyttebestemmelser for den handlingen som utgjorde utroskapen. Det ble pekt på at kravet i Rt. 1995 s. 1026 om ”sammenheng mellom aksjebesittelsen og ytelsen” som vilkår for å kunne dømmes for brudd på aksjelovens utbyttebestemmelser, var ledsaget av et strengt krav til sannsynliggjøring av en slik manglende sammenheng når det ikke var rimelig balanse mellom ytelse og motytelse i transaksjonen mellom selskap og aksjonær. Noen slik sannsynlighet forelå ikke her.

Videre avviste Høyesterett tiltaltes anførsel om at man i et tilfelle som dette ikke kunne anvende straffelovens utroskapsbestemmelse og aksjelovens regler om utbytte i idealkonkurrens. Det var ikke et vilkår for domfellelse for utroskap at gjerningspersonen hadde begått brudd på annen lovgivning. Når handlingen da innebar et slikt brudd, måtte han kunne dømmes også for dette. Imidlertid lå utroskapen og bruddet på aksjeloven meget nær hverandre, og det måtte føre til at en domfellelse for brudd på aksjeloven i tillegg til domfellelse for utroskap ville få mindre betydning for straffutmålingen.

Det andre tilfellet av utroskap dreide seg om et lån uten sikkerhet og utenfor den frie egenkapital fra Olympia til et annet selskap der tiltalte hadde 97% av aksjene. Her ble domfellelsen for utroskap opphevet på grunn av mangelfulle domsgrunner. Det fremgikk ikke klart på hvilket grunnlag lagmannsretten hadde kommet til at det var utvist forsett. Domfellelsen for brudd på aksjeloven, der det bare kreves uaktsomhet, ble opprettholdt.

Lagmannsretten hadde lempet inndragningsbeløpet, som utelukkende refererte seg til transaksjonen mellom Olympia og Lloyds, til 15 millioner kroner. Dette var primært begrunnet med at de aksjene Lloyds satt igjen med etter transaksjonen, hadde mistet sin verdi. ØKOKRIM hadde i sin anke gått inn for at hele beløpet på ca. 50 millioner måtte inndras. Høyesterett avviste at man kunne koble fra den rettspolitiske begrunnelsen for gjennomskjæring, til hvordan beløpet skulle beregnes. Å legge resultatet av en tenkt avvikling på et uklart tidspunkt til grunn ville vanskeliggjøre inndragning, mens gjennomskjæringssynspunktet var basert på et ønske om å effektivisere inndragningsinstituttet. Høyesterett avviste også at når inndragning først var basert på gjennomskjæring, måtte man allerede ved beregningen av det beløpet som i utgangspunktet kunne inndras, foreta en tilsvarende gjennomskjæring på fornærmedesiden og foreta en forholdsmessig reduksjon basert på at tiltalte og hans familie eide 95 prosent av aksjene.

Om selve lempningen uttalte Høyesterett at man ikke kunne legge noen vekt på at utbyttet var gått tapt i et tilfelle som dette. Derimot måtte man kunne legge vekt på at tiltalte selv indirekte hadde båret en stor del av tapet som hovedaksjonær i Olympia. Noen forholdsmessig reduksjon basert på eierandel kunne imidlertid ikke komme på tale. Høyesterett kom til at inndragningen skulle settes til 30 millioner.

Ved straffutmålingen måtte det tas et visst hensyn til at saken hadde pågått siden 2003. Men det var her klare grenser for i hvilken grad han kunne godskrives en lang behandlingstid som primært skyldtes at han hadde benyttet seg av selskapsstrukturer som har komplisert etterforskningen.

Ut fra at Høyesterett hadde opphevet dommen for det ene tilfellet av utroskap, ble straffen satt til fengsel i 3 år og 6 måneder (ned fra 4 år i lagmannsretten) hvorav 2 år og 6 måneder ble gjort betinget (som i lagmannsretten).

Les avgjørelsen i sin helhet