Saken gjelder anke over lovanvendelsen under skyldspørsmålet ved domfellelse for grovt ran

Dommere: Akerlie, Matheson, Møse, Bull, Utgård

Saken gjelder anke over lovanvendelsen under skyldspørsmålet ved domfellelse for grovt ran og over straffutmålingen – særlig spørsmålet om det er grunnlag for å idømme samfunnsstraff.

A var domfelt for blant annet å ha begått ran på en bensinstasjon. Mens han var delvis maskert og utstyrt med et avsagd haglegevær som han rettet mot den ansatte på bensinstasjonen, uttalte han at ”jeg skal ha pengene nå”. A fikk med seg kr 5 000 av kassebeholdningen.

Tiltalen lød på grovt ran. A ble domfelt både i tingretten og lagmannsretten i samsvar med tiltalen. I lagmannsretten ble straffen satt til ett års fengsel. To av meddommerne mente det burde reageres med samfunnsstraff kombinert med en kortere fengselsstraff.

Høyesterett kom til at ranet måtte bedømmes som simpelt ran og ikke som grovt ran. Haglegeværet som ble benyttet, var ikke ladd. Det var da ikke å regne som ”skytevåpen” etter straffeloven § 268 andre ledd andre punktum. Det var ikke andre omstendigheter ved ranshandlingen som etter en totalvurdering tilsa at den måtte bedømmes som grov. Ranshandlingen ble således henført under straffeloven § 267 andre ledd, jf. § 268 første ledd.

Når det gjaldt straffutmålingen, var spørsmålet om det var grunnlag for å anvende samfunnsstraff. Det som særlig kunne tale for samfunnsstraff, var at A hadde eneomsorgen for to barn – på 12 og 13 ½ år – og at soning av en lengre fengselsstraff vil kunne ramme barna hardt. Det var etter det opplyste ikke andre slektninger som kunne ta seg av barna, og en soning ville mest sannsynlig innebære at barna måtte plasseres i fosterhjem med den konsekvens at de også måtte bytte skole. Høyesteretts flertall, dommerne Akerlie, Bull og Utgård, kom – på tross av at det måtte anses å være til barnas beste om domfelte hadde blitt idømt samfunnsstraff – til at det ikke var grunnlag for å fravike det klare utgangspunkt om at det skal reageres med ubetinget fengsel av lengre varighet ved ran av den karakter vi her har med å gjøre. Det ble særlig lagt vekt på de uttalte allmennpreventive hensyn som gjør seg gjeldende. Mindretallet, dommerne Matheson og Møse, mente at eneansvar for omsorgen for barn kan være et slikt familiemessig forhold som etter omstendighetene kan begrunne samfunnsstraff, og at det her, etter en samlet vurdering av barnas behov, var forsvarlig å fravike hovedregelen om ubetinget fengsel. Så vel flertallet som mindretallet drøftet forholdet til barnekonvensjonen artikkel 3. Lagmannsrettens straff på fengsel i ett år ble etter dette stående.

Les avgjørelsen i sin helhet