Saken gjelder anvendelsen av straffeloven § 219 om mishandling i familieforhold på samboerforhold

Dommere: Bull, Noer, Øie, Matheson, Tjomsland

Domfelte var i tingrett og lagmannsrett dømt for bl.a. brudd på straffeloven § 219 bokstav a, for vold mot samboer. Både påtalemyndigheten ved utforming av tiltalen og lagmannsretten hadde lagt til grunn at § 219 bokstav a, også før den siste lovendringen, rammet handlinger begått mot tidligere og nåværende samboer på lik linje med ektefeller. Høyesterett la til grunn samme rettsoppfatning som i Rt. 2011 s. 469, nemlig at § 219 bokstav a, slik den da lød, bare gjaldt tidligere og nåværende ektefelle, ikke samboer. (Lagmannsrettens dom var avsagt om lag tre uker før Høyesteretts dom i Rt. 2011 s. 469).

Det var på det rene at samboerforholdet, og også husstandsfellesskapet, var opphørt før en god del av krenkelsene av samboeren hadde funnet sted. Verken tidspunktet for opphøret av samboerforholdet eller tidspunktet for krenkelsene var nøyaktig tidfestet fra lagmannsrettens side. Dermed hadde ikke Høyesterett grunnlag for å avgjøre om det før opphøret hadde funnet sted handlinger som kunne rammes av § 219 bokstav d om mishandling av noen i gjerningsmannens husstand. Man kunne her ikke trekke inn handlinger begått etter opphøret i en ”helhetsvurdering” av om vilkåret er oppfylt. Domfellelsen etter § 219 måtte da oppheves.

Det var i anken fra domfelte ikke krevd ny behandling av den oppreisningserstatning som lagmannsretten hadde dømt ham til å betale til den tidligere samboeren. I skranken for Høyesterett ble det imidlertid anført at lagmannsrettens dom likevel måtte oppheves også på dette punkt, på grunn av sammenhengen med den opphevede domfellelsen etter straffeloven § 219. Hvorvidt det ville være adgang til dette, fremstod ikke som klart på grunnlag av de tilgjengelige rettskilder. Høyesterett fant det derfor riktigst å utsette forhandlingene på dette punkt, slik at også fornærmede skulle få anledning til å uttale seg om spørsmålet.

Les avgjørelsen i sin helhet