Saken gjelder fullbyrdelse av subsidiær fengselsstraff ved brudd på vilkår for samfunnsstraff
Høyesteretts dom, 06.05.2011, HR-2011-00929-A, (sak nr. 2011/121), straffesak, anke over dom
A (advokat Frode Sulland) mot Den offentlige påtalemyndighet (statsadvokat Stein Vale)
Dommere: Skoghøy, Indreberg, Normann, Webster, Gjølstad
Saken gjaldt fullbyrdelse av subsidiær fengselsstraff ved brudd på vilkår for samfunnsstraff, jf. straffeloven § 28 b første ledd bokstav a.
A, født 1971, ble ved Moss tingretts dom 20. juni 2007 dømt for overtredelse av straffeloven § 227 første straffalternativ, straffeloven § 162 første ledd, legemiddelloven § 31 andre ledd, jf. § 24 første ledd og straffeloven § 352 a til samfunnsstraff i 285 timer med en gjennomføringstid og subsidiær fengselsstraff på 10 måneder. Gjennomføring av samfunnsstraffen ble iverksatt 7. april 2008. Etter at domfelte ikke møtte til samtale med Oslo friomsorgskontor 8. mai 2008, besluttet friomsorgskontoret 20. mai 2008 å stanse gjennomføringen av samfunnsstraffen med virkning fra 9. mai 2008, jf. straffegjennomføringsloven § 58 tredje ledd. Ved begjæring 17. desember 2008 til Oslo tingrett krevde Kriminalomsorgen region øst dom for fullbyrdelse av den subsidiære fengsselsstraffen.
I dom 13. januar 2009 bestemte tingretten at den gjenstående samfunnsstraff skulle omgjøres til 6 måneders fengsel. Denne dom ble ved Borgarting lagmannsretts dom 16. april 2009 opphevd, da straffeloven § 28 b ikke åpner adgang til å redusere den del av den subsidiære fengselsstraffen som reflekterer den gjenværende del av samfunnsstraffen, jf. Rt. 2008 side 865. Etter dette avsa Oslo tingrett 10. september 2009 dom for at hele den gjenstående subsidiære fengselsstraffen skulle fullbyrdes. Domfelte anket forgjeves til Borgarting lagmannsrett, og anke til Høyesterett ble enstemmig forkastet.
Høyesterett fant at det ved avgjørelsen av om samfunnsstraffen skulle omgjøres til fengselsstraff, ikke kunne legges vekt på karakteren av de straffbare forhold eller på tidsforløpet frem til dommen på samfunnsstraff ble avsagt. Derimot måtte det kunne legges vekt på etterfølgende tidsforløp. I det foreliggende tilfellet burde begjæringen om omgjøring ha vært fremsatt raskere etter at gjennomføringen av samfunnsstraffen ble avbrutt, og saksbehandlingstiden for domstolene var totalt blitt noe lengre enn ønskelig. På bakgrunn av at vilkårsbruddene var alvorlige og viste at domfelte ikke evnet å gjennomføre den fastsatte samfunnsstraff, fant imidlertid Høyesterett at tidsforløpet ikke kunne få betydning for utfallet. Etter først å ha møtt beruset og deretter ikke å ha møtt til iverksettingssamtale, var det blitt gjennomført en innskjerpingssamtale hvor domfelte var blitt foreholdt konsekvensene av ikke å overholde fastsatte vilkår. Til tross for dette unnlot han å møte til samtale med friomsorgen 8. mai 2008. I tillegg møtte han ruspåvirket ved første gangs behandling for tingretten av kriminalomsorgens begjæring om omgjøring av den gjenstående del av samfunnsstraffen til fengselsstraff. Det ble også lagt vekt på tilståtte forhold i ny siktelse 4. april 2011.
Domfelte hadde gjennomført fem timer samfunnsstraff. Den subsidiære fengselsstraff som skulle fullbyrdes, utgjorde da 9 måneder og 25 dager. Til fradrag kom 15 dager for varetekt.