Saken gjelder krav fra fornærmede i straffesak om at inndratt utbytte skal gå til å dekke fornærmedes erstatningskrav
Høyesteretts kjennelse, 22.12.2011, HR-2011-02408-A, (sak nr. 2011/1367), straffesak, anke over kjennelse
A AS (advokat Anders Brosveet) mot Den offentlige påtalemyndighet (statsadvokat Tor Henning Knudsen)
Dommere: Noer, Normann, Utgård, Endresen, Matningsdal
Saken gjelder krav fra fornærmede i en straffesak om at inndratt utbytte skal gå til å dekke fornærmedes erstatningskrav, jf. straffeloven § 37 d andre ledd. Spørsmålet i saken var hvordan denne bestemmelsen skal forstås i et tilfelle hvor fornærmede er et aksjeselskap som er fullt ut eid av domfelte.
Eneeieren i et aksjeselskap, B, var dømt for grov økonomisk utroskap mot selskapet, ved å ha tappet det for midler og ført pengene ut av landet. Under straffesaken ble hun dømt til å tåle inndragning av utbyttet. I ettertid satte aksjeselskapet fram krav etter straffeloven § 37 d andre ledd og ba om at deres erstatningskrav mot domfelte ble dekket av de inndratte midlene.
Lagmannsretten avslo kravet, blant annet under henvisning til at dette ville føre til at domfelte langt på vei ville ha det straffbare utbyttet i behold, siden hun kunne disponere over midlene via sitt heleide aksjeselskap. Høyesterett fant at lagmannsretten hadde lagt til grunn en for streng generell terskel for anvendelsen av § 37 d. Det ble vist til at når B ble dømt for grov økonomisk utroskap mot eget aksjeselskap, var forutsetningen at hun og aksjeselskapet ble ansett som to selvstendige rettssubjekter. Da måtte dette som utgangspunkt også legges til grunn ved anvendelsen av reglene om inndragning og erstatning. Det ble videre vist til at reglene om inndragningsreglene ikke har straff som formål, men skal føre til en nullstilling av situasjonen til slik den var før den straffbare handling. Dette oppnås når de inndratte midlene brukes til å erstatte aksjeselskapets tap. Lagmannsrettens kjennelse ble derfor opphevd.
Lagmannsretten hadde pålagt fornærmede å dekke Økokrims sakskostnader for retten med hjemmel i straffeprosessloven § 439, jf. tvisteloven § 20-2. Høyesterett uttalte at det ikke var hjemmel for å pålegge fornærmede omkostningsansvar etter § 439 i et slikt tilfelle.