Spørsmål om fullbyrdelse av subsidiær fengselsstraff etter straffeloven § 28 b første ledd bokstav a
Høyesteretts dom, HR-2011-00694-A, (sak nr. 2010/2105), straffesak, anke over dom
Den offentlige påtalemyndighet (statsadvokat Erik Førde) mot A (advokat Halvard Helle)
Dommere: Akerlie, Bull, Bårdsen, Falkanger, Tjomsland
Saken gjaldt spørsmål om fullbyrdelse av subsidiær fengselsstraff etter straffeloven § 28 b første ledd bokstav a ved brudd på vilkår for samfunnsstraff.
A var 26. juni 2009 dømt av tingretten til samfunnsstraff i 120 timer, subsidiært 120 dagers fengsel. Dommen var en fellesstraff med resttid på 88 timer etter avbrutt gjennomføring av samfunnsstraff på 180 timer, som A var blitt idømt av tingretten i 2007.
Høsten 2010 brøt A vilkårene for samfunnsstraff, idet han fire ganger unnlot å møte i henhold til timeliste. Siste gang ga han beskjed om at han ikke ønsket å gjennomføre de resterende timer av samfunnsstraffen. A hadde da til sammen gjennomført 61 av de idømte 120 timene.
Kriminalomsorgen brakte saken inn for tingretten og begjærte fullbyrdelse av den subsidiære fengselsstraffen. Tingretten tok ikke begjæringen til følge. Avgjørelsen ble anket til lagmannsretten, som forkastet anken. Lagmannsrettens dom var avsagt under dissens. Flertallet la blant annet vekt på at A, ved å ha gjennomført mange timer samfunnsstraff, hadde vist at han både hadde evne og vilje til å gjennomføre samfunnsstraffen. Det ble også lagt vekt på at de straffbare forhold som dannet grunnlaget for dommen fra 2007 lå langt tilbake i tid, og at gjennomføringen av samfunnsstraffen som da ble idømt, først ble iverksatt 12. januar 2009.
Etter anke fra påtalemyndigheten avsa Høyesterett dom der den subsidiære fengselsstraff skulle fullbyrdes. Det ble vist til at hovedregelen ved brudd på vilkårene for samfunnsstraff, er at den subsidiære fengselsstraffen skal fullbyrdes. Vilkårsbruddene ble ikke ansett som bagatellmessige. Unnlatelse av å møte opp hos kriminalomsorgen i henhold til det som er bestemt, representerte et brudd på det som må anses å være kjernen i samfunnsstraffen. Det forelå ikke andre grunner som gjorde det lite rimelig eller hensiktsmessig å omgjøre straffen slik at den subsidiære fengselsstraffen måtte sones. At det hadde gått lang tid fra tingrettens dom i 2007 til samfunnsstraffen etter den dommen ble iverksatt, og at de forhold som lå til grunn for domfellelsen i 2007 lå langt tilbake i tid, ble ikke ansett å ha betydning. Disse forholdene var relevante ved tingrettens vurdering av om det skulle fastsettes en ny dom på samfunnsstraff og ved vurderingen av samfunnsstraffens lengde, og det ble lagt til grunn at de ble vektlagt i den forbindelse.