Straffutmåling for legemsfornærmelse og for å ha forlatt noen i hjelpeløs tilstand
Høyesteretts dom, 14.06.2011, HR-2011-01192-A, (sak nr. 2011/307), straffesak, anke over dom
A (advokat John Christian Elden), B (advokat Nicolai V. Skjerdal) og C (advokat Frode Sulland) mot Den offentlige påtalemyndighet (statsadvokat Dennis Danielsen)
Dommere: Akerlie, Noer, Utgård, Matheson, Gjølstad
Saken gjaldt straffutmåling for legemsfornærmelse og for å ha forlatt noen i hjelpeløs tilstand.
Tre unge menn i alderen 19 til 23 år kom natt til 26. juli 2009 i klammeri med en 25 år gammel mann (fornærmede) i Y sentrum. Fornærmede ble gjentatte ganger slått forskjellige steder på kroppen, blant annet med et belte med spenne, og han ble lagt i bakken. Fornærmede klarte imidlertid å komme løs, og løp av gårde. De tre andre løp etter fornærmede, og det endte med at fornærmede hoppet i elva Z. Etter å ha stått og sett på at fornærmede svømte rundt i elva, forlot de tre gjerningsmennene stedet. Fornærmede ble senere funnet druknet.
Lagmannsretten fant de tre ungdommene skyldig i overtredelse av straffeloven § 228 første ledd, jf. § 232, og straffeloven § 242 andre og tredje ledd. Samtlige ble dømt til fengsel i 3 år.
Høyesterett kom til at lagmannsretten med rette hadde anvendt straffeloven § 232 i forbindelse med domfellelse for legemskrenkelsene, særlig fordi legemskrenkelsene var begått av gjerningsmennene i fellesskap.
Det bærende ved straffutmålingen var overtredelsen av straffeloven § 242 andre og tredje ledd – det å ha forlatt fornærmede i hjelpeløs tilstand med den følge at han druknet.
Lagmannsretten hadde lagt til grunn at skyldkravet i straffeloven § 43 var oppfylt, ved at alle tre gjerningsmennene kunne innsett muligheten av dødsfølgen. Høyesterett la til grunn at den omstendighet at straffeloven av 2005 ikke har videreført regelen i straffeloven av 1902 § 242 tredje ledd, jf. § 43, om forhøyet strafferamme ved følger gjerningsmannen kunne innsett muligheten av, ikke hadde betydning ved straffastsettelsen. Straffen måtte fastsettes med utgangspunkt i de strafferammer som følger av gjeldende straffelov og den straffutmålingspraksis som knytter seg til denne. Det ble videre vist til at det var forutsatt fra lovgivernes side at den utmålte straff ved følger som ikke er forsettlige eller uaktsomme, men som gjerningspersonen kunne ha innsett, ikke skulle ligge lavere etter ny straffelov enn etter gjeldende straffelov, jf. Ot.prp. nr. 90 for 2003–2004 side 120.
Straffen ble for alle tre gjerningsmennene satt til fengsel i to år og seks måneder.