Straffutmåling i lys av nye opplysninger av betydning for fellesstraff etter prøveløslatelse
Høyesteretts dom 15.04.2011, HR-2011-00843-A, (sak nr. 2010/2115), straffesak, anke over dom
Den offentlige påtalemyndighet (statsadvokat Tormod Haugnes) mot A (advokat Bent Endresen)
Dommere: Møse, Matningsdal, Endresen, Akerlie, Schei
Lagmannsretten domfelte etter straffeloven § 229 første straffalternativ, jf. § 232, og § 228 første ledd, sammenholdt med § 62 første ledd og fastsatte straffen til fengsel i 2 år og 3 måneder, hvorav 1 år og 7 måneder ble gjort betinget. Straffen var en fellesstraff med usonet resttid fra to dommer avsagt i 2004 om henholdsvis narkotikalovbrudd og ran m.v. Det ble i premissene lagt til grunn at en tredje dom fra 2006 om overtredelse av tolloven var sonet. Det viste seg senere at denne dommen var gjenopptatt og straffen endret fra åtte måneders ubetinget til åtte måneders betinget fengsel.
Påtalemyndigheten anket til gunst for domfelte. På grunnlag av de nye opplysningene, tidsforløpet og at domfelte var kommet inn i mer ordnede forhold, ble straffen fastsatt til fengsel i 1 år og 4 måneder, hvorav 1 år og 1 måned ble gjort betinget.
Utenom anken tok Høyesterett opp lagmannsrettens formulering om at det for domfelte ”måtte ha vært overveiende sannsynlig” at hans nevebruk ville føre til legemsskade. Dette reiste tvil om det var tilstrekkelig grunnlag for å fastslå forsett med hensyn til skadefølgene. Forholdet ble derfor nedsubsumert fra straffeloven § 229 første straffalternativ til § 228 første og annet ledd første straffalternativ. Subsumsjonen etter § 232 ble opprettholdt.