Saken gjelder spørsmålet om hva som er rett verneting i en internasjonal tvist om erstatning i ansettelsesforhold
Høyesteretts ankeutvalgs kjennelse, 30.06.2011, HR-2011-01332-U, (sak nr. 2011//749), sivil sak, anke over kjennelse
TUI Fly Nordic AB (advokat Nils Ole Bay) mot A (advokat Jon Gisle)
Dommere: Schei, Stabel, Bårdsen
Saken gjaldt spørsmålet om hva som er rett verneting i en internasjonal tvist om erstatning i ansettelsesforhold. Avgjørelsen inneholder uttalelse om anvendelsen av sakskostnadsregelen i tvisteloven § 20-8 annet ledd annet punktum.
A er en dansk statsborger, for tiden bosatt i Danmark. Han arbeidet som pilot med stasjoneringssted Gardermoen frem 2005. Han fikk da inndratt sitt operative flysertifikat på grunn av ryggproblemer, og ble av denne grunn sagt opp fra sin stilling. Arbeidsgiveren var det svenske firmaet Britannia Airways AB, som siden har skiftet navn til TUI Fly Nordic AB.
A reiste søksmål mot TUI Fly Nordic AB. Kravet knyttet seg til arbeidsgiverens forsikring mot tap av flysertifikat. TUI Fly Nordic påsto saken avvist på grunn av manglende stedlig kompetanse. Selskapet anførte at vilkåret i Luganokonvensjonen (2007) artikkel 19 nr. 2 bokstav a, om at A til vanlig hadde utført sitt arbeid i Norge, ikke var oppfylt. Både tingretten og lagmannsretten konkluderte imidlertid med at vilkåret var oppfylt, og at saken derfor skulle fremmes for norske domstoler.
Høyesteretts ankeutvalg, som hadde begrenset kompetanse i medhold av tvisteloven § 30-6, var enig i den generelle rettslige forståelsen av Luganokonvensjonen artikkel 19 nr. 2 bokstav a som lagmannsretten hadde lagt til grunn. Ankeutvalget viste særlig til at EU-domstolens storkammeravgjørelse av 15. mars 2011 i sak C‑29/10 Koelzsch gir anvisning på en vid fortolkning av hensyn til den presumptivt svake part, nemlig arbeidstakeren. Selv om Koelzsch-saken direkte gjaldt tolkningen av Romakonvensjonen om lovvalg, fremgår det klart av avgjørelsen at det er sett hen til jurisdiksjonsreglene i Brusselkonvensjonen – som på de relevante punkter er parallelle til reglene i Luganokonvensjonen.
Vedrørende sakskostnadene bemerket ankeutvalget at tvisteloven § 20‑8 annet ledd annet punktum må forstås slik at sakskostnader skal fastsettes for alle instanser – også for tingretten. Under henvisning til ordlyden, forarbeidene og praksis fravek ankeutvalget dermed avgjørelsen i Rt. 2010 side 1499, som ga anvisning på at det ikke skulle fastsettes sakskostnader for tingretten i slike tilfeller.