Gyldigheten av Utlendingsnemndas vedtak om å nekte asyl
Høyesteretts dom, 31.01.2012, HR-2012-00248-A, (sak nr. 2011/1673), sivil sak, anke over dom
A og B (advokat Brynjar Meling) mot staten v/Utlendingsnemnda (advokat Pål Wennerås)
Dommere: Matheson, Falkanger, Arnesen, Noer, Matningsdal
Saken gjaldt gyldigheten av Utlendingsnemndas (UNE) vedtak om å nekte asyl – nærmere bestemt om det er situasjonen på flukt- eller vedtakstidspunktet som skal legges til grunn ved anvendelsen av flyktningkonvensjonen artikkel 1 A (2) annet ledd om dobbelt statsborgerskap. De ankende parter – som er ektefeller – hadde grunnet sin etnisitet som serbere flyktet fra Kosovo og søkt flyktningasyl i Norge. Noen tid etter flukten erklærte Kosovo uavhengighet fra Serbia og vedtok egen statsborgerlovgivning. Norge anerkjente kort tid etterpå Kosovo som selvstendig stat.
UNE kom til at ektefellene var statsborgere av både Serbia og Kosovo, men hadde vern mot utsendelse til Kosovo. De ville imidlertid etter nemndas oppfatning ha tilgjengelig og effektiv beskyttelse fra serbiske myndigheter. Søkerne var dermed etter flyktningkonvensjonen artikkel 1 A (2) annet ledd henvist til å søke beskyttelse i Serbia som deres annet statsborgerland.
Ektefellene gjorde i sak mot staten gjeldende at det var situasjonen på flukttidspunktet og ikke på vedtakstidspunktet, som måtte legges til grunn ved avgjørelsen av deres flyktningsstatus og statsborgerskap etter konvensjonen.
Høyesterett kom enstemmig til at det er situasjonen på vedtakstidspunktet som er avgjørende for asylsøkerens status i forhold til konvensjonen. Løsningen følger av traktatens ordlyd, forhistorie og formål. Denne forståelsen styrkes av en helt entydig statspraksis, herunder EU-direktiv 2004/83, av avgjørelser fra britisk høyesterett, av oppfatningen til FNs høykommissær for flyktninger, og av en samstemt internasjonal juridisk teori. Anken ble etter dette forkastet.