Gyldigheten av et ligningsvedtak

Dommere: Matheson, Bergsjø, Falkanger, Tønder, Utgård

Saken gjaldt gyldigheten av et ligningsvedtak. Spørsmålet var om kostnader til oppfyllelse av profileringsavtaler med allmennyttige organisasjoner – såkalt sosiosponsing – var pådratt for å sikre skattepliktig inntekt etter skatteloven § 6-1 og derfor var fradragsberettiget ved ligningen.

I avtalene og ved faktureringen var sponsorbeløpet delt opp i to deler. Brorparten var kalt henholdsvis ”prosjektstøtte”/”prosjektbidrag”, mens en mindre del var kalt ”sponsoravgift”/markedsførings- og eksponeringsrettigheter”. Denne mindre delen var i avtalene definert som merverdiavgiftspliktig og avgiftsberegnet ved faktureringen. Skattekontoret gav ved ligningen fradragsrett for kostnadene til markedsføringsrettighetene, men ikke for prosjektbidraget. Selskapet bestred at fradragsretten kunne begrenses slik.

Høyesterett tok ved vurderingen etter skatteloven § 6-1 om tilstrekkelig nær tilknytning mellom kostnad til prosjektbidrag og sikring av inntekt, utgangspunkt i skattyters formål med kostnaden. Formålet, som skal avgjøres ut fra objektive kjensgjerninger, er et relevant moment ved vurderingen, jf. Rt. 2009 side 1473 (Samdal).

Høyesterett kom enstemmig til at tilknytningskravet etter § 6-1 ikke var oppfylt ettersom formålet med prosjektbidraget hadde vært å overføre midler til organisasjonene uten å få noen motytelse; altså en gavedisposisjon. Organisasjonene skulle ikke prestere noe i tilknytning til prosjektbidraget som kunne gi selskapet grunnlag for inntekt. Tilknytningen mellom dette bidraget og en eventuell inntekt av den assosiasjonsverdien sponsoratet kunne ha for Skagen, ble ansett som for løs til at det kunne gi grunnlag for fradragsrett, se også Rt. 2008 side 794 avsnitt 47. Høyesterett vurderte det skjønn skattekontoret hadde utøvd på dette punktet som fullt forsvarlig, jf. Rt. 2010 side 527 avsnitt 47.

Les avgjørelsen i sin helhet