Lovligheten av oppsigelser av profesjonelle fotballspillere
Høyesteretts dom, 02.02.2012, HR-2012-00262-A, (sak nr. 2011/1273), sivil sak, anke over dom
Notodden Fotballklubb (advokat Lars Holo) mot Jukka Sakari Hakala og Terje Reinertsen (advokat Anne-Lise H. Rolland)
Dommere: Tønder, Webster, Bull, Matheson, Skoghøy
Sak om lovligheten av oppsigelser av profesjonelle fotballspillere.
Terje Reinertsen og Jukka Sakkari Hakala inngikk i august 2008 arbeidsavtaler med Notodden Fotballklubb om stillinger som profesjonelle fotballspillere. Kontraktene utløp henholdsvis 30. november 2010 og 31. desember 2011. I januar 2010 mottok de oppsigelser fra klubben. De gikk til sak og krevde erstatning.
Oppsigelsene var begrunnet med at klubbens økonomi var blitt vesentlig svekket. Den vesentligste årsaksfaktor var at klubbens hovedsponsor, Holta Invest AS, fra og med 2010-sesongen hadde redusert sponsorstøtten betydelig sammenlignet med de foregående år. I tillegg hadde klubben rykket ned fra Adeccoligaen til 2. divisjonen.
Arbeidsavtalen bygde på Norges Fotballforbunds standardavtale for profesjonelle fotballspillere. Etter denne er utgangspunktet at kontrakten er uoppsigelig i kontraktstiden, men med de unntak som følger av vedlegg til kontrakten. Etter vedlegget skal klubben kunne si opp når klubbens økonomi svikter vesentlig ”i forhold til realistisk oppsatt budsjett”. Dessuten viste vedlegget til det til enhver tid gjeldende overgangsreglementet. I oppsigelsesbestemmelsen i overgangsreglementet heter det at klubben kan si opp dersom det foreligger saklig grunn i henhold til arbeidsmiljølovens bestemmelser.
Høyesteretts flertall kom til at bestemmelsen i overgangsreglementet ikke kunne forstås etter sin ordlyd, og at oppsigelse som hadde grunnlag i klubbens økonomi, var begrenset i henhold til bestemmelsen i vedlegget. Denne bestemmelsen måtte forstås slik at spillere kunne sies opp ved svikt i klubbens økonomi i forhold til det klubben realistisk hadde kunnet forvente. Nedrykk til lavere divisjon ga ikke grunnlag for oppsigelse. Hovedspørsmålet var om svikten i sponsorinntekter ga oppsigelsesgrunn. I dette tilfellet gjaldt sponsoravtalen kun for ett år av gangen. Klubben kunne ha en forhåpning om tilsvarende bidrag for neste år, men så lenge det ikke forelå noen avtale om det, var vilkåret for oppsigelse ikke oppfylt. Oppsigelsene av Reinertsen og Hakala var derfor uberettigede. Høyesterett forkastet også anken over lagmannsrettens erstatningsutmåling.
Mindretallet (Webster og Bull) kom til at bestemmelsen i overgangsreglementet måtte forstås etter sin ordlyd, og at arbeidsmiljøloven § 15-7 kom til anvendelse. Selv om sviktende økonomi kunne gi saklig grunn til oppsigelse, måtte det i interesseavveiningen tas i betraktning at kontraktene var midlertidige, og at bestemmelsen i vedlegget forutsatte en edruelig budsjettering. Også mindretallet kom derfor til at oppsigelsene var uberettigede, og at anken måtte forkastes.