Rettslige grenser for fastsettelse av samværsrett for andre enn foreldre.

Dommere: Arnesen, Noer, Skoghøy, Bårdsen, Schei

Saken gjelder rettslige grenser for fastsettelse av samværsrett for andre enn foreldre.

Partene har en gutt sammen, født i mai 2005. De har ikke vært gift, og heller ikke bodd sammen. Før og under første del av svangerskapet var det et kortvarig kjæresteforhold mellom dem. Moren har hatt foreldreansvaret alene, og gutten har bodd fast hos henne. Faren hadde frem til november 2009 et visst samvær, herunder overnattingssamvær, med gutten. I november 2009 ble han anmeldt av guttens mor for seksuelle overgrep mot ham. Straffesaken ble henlagt som intet straffbart forhold. Siden november 2009 har det ikke vært noen form for samvær mellom far og sønn.

I mai 2010 tok faren ut stevning med påstand om at gutten skulle ha fast bosted hos ham og samvær med moren fastsatt etter rettens skjønn. Morens påstand var at gutten skulle ha fast bosted hos henne, og ikke ha samvær med faren, subsidiært samvær med far under tilsyn fastsatt etter rettens skjønn. Tingretten bestemte at gutten skulle ha fast bosted hos mor, og at vanlig samvær med far skulle etableres etter en nærmere angitt opptrappingsplan. Begge parter anket tingrettens dom. Borgarting lagmannsrett fastsatte at fars søster – guttens tante – som gutten hadde et godt forhold til, skulle ha en selvstendig men tidsbegrenset samværsrett. Denne samværsretten skulle etter en tid løpe parallelt med farens samværsrett. Begrunnelsen for ordningen, som var fastsatt med henvisning til barneloven § 43 tredje ledd, var guttens behov for en gradvis tilvenning til far og farens familie.

Høyesterett kom enstemmig til at barneloven § 43 tredje ledd må forstås slik at den hjemler vilkår knyttet til gjennomføringen av foreldrenes samværsrett etter § 43 første ledd. Den kan derfor ikke forstås slik at den gir grunnlag for å gi tanten en slik samværsrett lagmannsretten hadde fastsatt. Høyesterett fant støtte for dette i at forarbeidene til bestemmelsen ikke nevner muligheten for å gi slektninger sideløpende samværsrett. Høyesterett fant også støtte i at det i forarbeidene til barneloven § 45 er uttalt at det synes vanskelig forenlig med hensynet til barnets beste å tillate at det fastsettes parallelle samværsordninger.

Høyesterett opphevet etter dette det punktet i lagmannsrettens domsslutning som ga tanten en selvstendig samværsrett. En viktig forutsetning for det som var bestemt om gjennomføringen av farens samværsrett falt da bort, og også dette punktet i domsslutningen ble opphevet. 

Les avgjørelsen i sin helhet