Saken gjelder gyldigheten av et vedtak i fylkeslandbruksstyret om å nekte konsesjon til erverv av to skogteiger.

Dommere: Bull, Skoghøy, Matheson, Endresen, Gjølstad

Saken gjelder gyldigheten av et vedtak i fylkeslandbruksstyret om å nekte konsesjon til erverv av to skogteiger. I kjøpekontrakten hadde kjøper påtatt seg konsesjonsrisikoen. I konsesjonsnektelsen var det bl.a. lagt vekt på at en overføring av eiendommene til eiere av naboteiger ville gi en bedre driftsmessig løsning, og at dette ville bidra bedre til bosetting og næringsstruktur, enn en overføring til konsesjonssøker, som var et aksjeselskap som allerede eide ca. 20 prosent av skogen i kommunen.

Høyesterett kom til at konsesjonsloven § 9 første ledd ikke gir konsesjonssøker et rettskrav på konsesjon selv om en innvilgelse isolert sett ivaretar de hensyn som er nevnt i bestemmelsen, slik konsesjonssøker hadde anført. Også i slike tilfeller er det adgang til å legge vekt på motstående hensyn, så vel hensyn av den art som § 9 første ledd selv nevner, som andre hensyn innen rammen av den generelle formålsangivelsen i lovens § 1. Konsesjon må kunne nektes dersom alternativet fremstår som en bedre ivaretakelse av disse hensynene.

Det kunne ikke oppstilles noe krav om at det alternativet som ble lagt til grunn som bedre, måtte klarlegges i detalj og fremstå som sikkert gjennomførbart.

Videre var det ikke i strid med loven å legge vekt på at kjøperen var et aksjeselskap, når momentet inngikk i en bredere vurdering omkring den nytte andre interessenter kunne ha av skogeiendommene, der hovedspørsmålet var om en slik løsning på lengre sikt ville sikre bosettingen i området. Også den omstendighet at konsesjonssøkeren allerede eide en stor del av skogen i kommunen, måtte kunne vektlegges i en vurdering av hvilken løsning som var best for bosetting og næringsstruktur.

Vurderingen av hvilken løsning som best fremmet bosettingshensynet, kunne ikke utskilles som et rent faktumspørsmål undergitt full domstolsprøving fra den mer generelle vurdering av hva som var en ønsket eier- og næringsstruktur.

En rekke anførsler om saksbehandlingsfeil knyttet til påstått manglende utredning og mangelfull begrunnelse ble ikke tatt til følge.

Heller ikke anførselen om brudd på protokoll 1 artikkel 1 til EMK (vernet om eiendomsretten) førte frem. Flertallet – dommerne Endresen, Matheson og Bull – la til grunn det standpunkt som var inntatt i Rt. 2005 s. 607 om at den som nektes konsesjon, ikke er beskyttet av artikkel 1. Mindretallet – dommerne Gjølstad og Skoghøy – mente at dette standpunktet stod i et problematisk forhold til Den europeiske menneskerettsdomstols dom 21. februar 1990 i saken Håkansson og Sturesson mot Sverige, men fant det ikke nødvendig å gå nærmere inn på spørsmålet. Under henvisning til den pris Kistefos vil kunne oppnå ved videresalg, fant imidlertid en enstemmig rett at en konsesjonsnektelse under enhver omstendighet oppfylte konvensjonens krav til forholdsmessighet mellom statens inngrep og individets interesser.

Les avgjørelsen i sin helhet