Anke frå domfelte i ei straffesak som reiser tre hovudproblemstillingar
Høgsteretts dom, 29.06.2012, HR-2012-01350-A, (sak nr. 2012/222), straffesak, anke over dom
A (advokat arve Opdahl) mot Den offentlege påtalemakta (statsadvokat Unni Sandøy)
Dommarar: Noer, Falkanger, Endresen, Webster, Tjomsland
Saka gjeld anke frå domfelte i ei straffesak og reiser tre hovudproblemstillingar: om retten var lovleg samansett da saka blei behandla, om det var feil eller manglar ved retten sin lovbruk og domsgrunnar ved vurderinga av om den tiltalte kunne dømmast for lekamsskading, og om det var feil eller manglar ved vurderinga av om han skulle frifinnast for nødverje.
Den tiltalte, som var 16 år på gjerningstidspunktet, var i lagmannsretten dømd til 120 dagars fengsel på vilkår for å ha slått onkelen sin med ein kjepp i hovudet slik at han fekk kraniebrot. Ved avgjerda var retten sett saman av ein fast lagdommar, ein konstituert ekstraordinær dommar og ein konstituert dommar. Den sistnemnde var konstituert i tre månader, og var elles seniorrådgivar i Domstoladministrasjonen. Høgsterett kom til at det ikkje var nokon feil ved samansetninga av retten, og at den konstituerte dommaren heller ikkje var inhabil da saka blei behandla.
Det var vidare halde fram at lagmannsretten hadde teke eit uriktig rettsleg utgangspunkt ved vurderinga av om den tiltalte hadde forstått eller rekna med at slaget mest sannsynleg ville føre til lekamsskade etter straffelova § 229. Lagmannsretten uttalte mellom anna at skadefølgja "måtte framstå" som mest sannsynleg for den tiltalte. Fleirtalet i Høgsterett – tre dommarar – heldt fram at det berre kan domfellast for lekamsskading dersom det er bevist at gjerningspersonen på gjerningstidspunktet har rekna det for sikkert eller svært sannsynleg at handlinga ville påføre den fornærma ein skade. Verken formuleringa til lagmannsretten eller dei andre domspremissane gav tilstrekkeleg tryggleik for at kravet til forsett var vurdert riktig.
Mindretalet fann at dommen lesen i samanheng måtte vere å forstå slik at retten hadde brukt forsettskravet på ein riktig måte. Dei la mellom anna vekt på at lagmannsretten uttalte at forsettet omfatta skadefølgjene. Mindretalet fann heller ikkje feil ved lagmannsretten si vurdering av om det låg føre nødverje.