Anke over frifinnelse for grovt uaktsomt grovt bedrageri i forbindelse med søknad om og mottak av pensjon
Høyesteretts dom, 23.04.2012, HR-2012-00810-A, (sak nr. 2011/2103), straffesak, anke over dom
Den offentlige påtalemyndighet (statsadvokat Tarjei Istad) mot A (advokat Svein Aage Valen)
Dommere: Øie, Bårdsen, Bergsjø, Normann, Skoghøy
Saken gjaldt anke over frifinnelse for grovt uaktsomt grovt bedrageri i forbindelse med søknad om og mottak av pensjon etter daværende pensjonslov for stortingsrepresentanter av 1981.
B hadde mottatt pensjon fra pensjonsordningen for stortingsrepresentanter til tross for at han ikke hadde krav på slik pensjon fordi han hadde inntekter som til sammen oversteg inntektsbegrensningen for ordningen. Riktignok hadde han inntekt i deltidsstilling som lå under inntektsgrensen. Men også styrehonorar og fordel av fri bil skulle regnes med, og samlet sett ble inntektsgrensen da overskredet. B hadde akseptert at pensjonsutbetalingene var uberettiget og hadde betalt tilbake den pensjonen han hadde mottatt. Spørsmålet var om han kunne straffes for grovt uaktsomt grovt bedrageri fordi han hadde utsatt pensjonsordningen for fare for tap.
Tingretten fant det bevist at B uriktig hadde fått opplyst fra pensjonsordningens sekretær at verken inntekter av styrehonorar eller fordel av fri bil var relevant ved vurderingen av om inntektsgrensen var overtrådt. Retten mente imidlertid at B hadde opptrådt grovt uaktsomt ved at han stolte på denne informasjonen og ikke gjorde selvstendige undersøkelser. I lagmannsretten ble B derimot frifunnet. Lagmannsretten fant at B objektivt sett hadde overtrådt straffeloven § 271a, jf. § 270, jf. § 271, men at hans opptreden ikke kunne karakteriseres som grovt uaktsom.
Høyesterett mente at B heller ikke objektivt sett hadde overtrådt bestemmelsen om grovt uaktsomt grovt bedrageri idet han ikke rettsstridig hadde forledet pensjonsordningens representant. Sekretæren var den eneste B kunne henvende seg til som hadde kunnskap av betydning om regelverket om stortingspensjonsordningen og praktiseringen av det. Sekretæren ga informasjon som tilsynelatende var tilstrekkelig til å konkludere med at B hadde krav på pensjon. Informasjonen var konkret rettet mot hans situasjon, og det var ikke opplyst noe som tydet på at den ikke ga svar på alt han trengte å vite, eller at den fremsto som uklar. I en slik situasjon kan det etter Høyesteretts syn i alminnelighet ikke kreves at en pensjonssøker gjør ytterligere undersøkelser.
Det må riktignok gjørs unntak dersom det i det enkelte tilfellet foreligger særlige forhold som tilsier at spørsmålet bør undersøkes nærmere. Dette gjelder for eksempel dersom pensjonssøkeren har konkret mistanke om at den som forbereder eller treffer vedtak på vegne av pensjonsordningen, ikke kan de aktuelle regler eller ikke har tilstrekkelige kunnskaper om praksis. Som pensjonssøker må man imidlertid som hovedregel kunne bygge på den informasjonen man får av rette vedkommende i ordningen selv såfremt informasjonen er dekkende og utfyllende nok til å ta stilling til alle spørsmål pensjonssaken reiser og ikke fremtrer som uklar.
Høyesterett fant at det ikke forelå slike særlige omstendigheter som tilsa at B burde ha foretatt nærmere undersøkelser. Påtalemyndighetens anke over lagmannsrettens frifinnende dom ble derfor forkastet.