Straffutmåling ved brudd på strl. § 162 første og annet ledd - oppbevaring av 148 gram heroin

Dommere: Bull, Matheson, Tønder, Webster, Skoghøy

Saken gjaldt straffutmåling ved brudd på straffeloven § 162 første og annet ledd – oppbevaring av 148 gram heroin med en renhetsgrad på 22 prosent. Etter det domfelte hadde forklart, fant han stoffet på gaten en gang i mai 2010. Han brakte stoffet med seg hjem og oppbevarte det i en bod tilknyttet leiligheten sin frem til politiet fant det under en ransaking 4. august 2010. Han tilstod umiddelbart oppbevaringen.

I Rt. 2011 side 1313 avsnitt 17 og 18 ble det lagt til grunn at straffen for befatning med rundt 105 gram heroin ligger på noe over tre års fengsel. Her var kvantumet noe høyere, 148 gram, men det dreide seg om ren oppbevaring uten noen plan for hva stoffet skulle brukes til. Riktig utgangspunkt var da fengsel i tre år og seks måneder. En styrkegrad på 22 prosent var ikke et slikt avvik fra det normale – i Rt. 2011 side 1313 avsnitt 15 er det opplyst at den gjennomsnittlige styrkegraden på heroin beslaglagt i Norge i perioden 2000–2010 er 30 prosent – at det burde ha noen innvirkning på straffens lengde.

Ettersom tilståelsen kom som et resultat av at politiet hadde funnet heroinen i en bod tilknyttet domfeltes leilighet, hadde den i praksis bare hatt en viss prosessøkonomisk virkning ved at saken kunne iretteføres som tilståelsessak. I tråd med det som er uttalt i Rt. 2011 side 1155 avsnitt 13 til 15 og Rt. 2011 side 1210 avsnitt 16 og 20, var det da ikke rom for å gi et fradrag på mer enn i overkant av ti prosent. Straffen kunne etter dette passende fastsettes til tre år. Lagmannsretten var kommet til samme resultat, men med et noe høyere utgangspunkt for straffen for befatning med ca. 150 gram heroin, og et noe større tilståelsesfradrag.

Det var ikke rom for å gjøre deler av straffen betinget, slik domfelte hadde anført med den begrunnelse at han ved soning av en så lang dom ville stå i overhengende fare for å bli sagt opp, og at det i så fall ville bli vanskelig for ham å komme tilbake til arbeidslivet etterpå. Det ville uansett være tale om en så lang ubetinget straff at den kunne få konsekvenser for arbeidsforholdet. Rene forhåpninger om hvor langt en arbeidsgiver likevel kanskje ville være villig til å strekke seg, i form av permisjon uten lønn under soning eller på annen måte, kunne da ikke begrunne at deler av straffen skulle gjøres betinget.

Les avgjørelsen i sin helhet